 |
 |
|
|
|
Lenge har en teatergruppe vært etterlengtet på Rena kulturskole, og da den endelig var et faktum i januar 2006, var det rett på oppsetning av et stykke. Mona W. Danielsen som er danseinstruktør ved kulturskolen lagde nemlig manus til en birkebeinerfortelling.
Vi kjenner nok alle historien om Haakon Haakonson som ble båret over fjellet av to birkebeinere i en ferd for å redde prinsen fra baglerne. Men det er ikke så mange som kjenner historien om de gamle birkebeinerne som møter den moderne verden. Det er nemlig dette stykket til Mona handler om! Inspirasjonen fikk hun etter et møte med kulturskolens lærere, hvor diskusjonen gikk ut på om kulturskolen skulle sette opp forestilling eller ikke. Det ble foreslått å sette opp et stykke basert på ren historie, det er jo tross alt 800-års jubileum for da birkebeinerne gikk over fjellet første gangen. Mona fortalte at hun syntes dette ble for tungt, og dermed dro hun hjem og begynte å skrive et manus der hun blandet inn historisk alvor med nåtidens galskap. - Det er jo tross alt helt sykt å konkurrere om hvem som kommer først over et fjell, og dugnadsarbeidere som står opp klokken tre for å dele ut bananer, sier Mona, som håper stykket vil passe alle aldersklasser og synes humoren er den viktigste delen. Personlig har Mona aldri gått rennet eller syklet rittet og har heller ingen planer om dette på grunn av en lungeskade. Men til tross for dette kunne hun altså gjerne ha tenkt seg å spille i skuespillet. Ved spørsmål om hva hun helst ville ha spilt svarte hun: - Hva som helst! Det artige er jo å arbeide seg frem til rollene, og alt samarbeidet. Mona ble ikke noe særlig interessert innen dans/drama før i 16-års alderen, da hun var med på Ungdommens kulturmønstring. Hun var med på en sketsj der og begynte ikke å danse før hun var 18 år gammel. Hun danset dessuten ballet i sjette klasse, men føler ikke at det teller. Før hun flyttet til Rena var hun ikke en gang sikker på om den gamle historien var sann eller ikke, men da hun fikk seg jobb på birkebeiner kontoret lærte hun mer enn de fleste. Hun jobbet der i sju måneder, men nå lærer hun bort dans og skriver flere manus! Hun har faktisk et manus på gang nå, som går ut på ”bonderomantikk - Grand Prix”. Hun både håper og tror at stykket vil bli en suksess. Til slutt sier hun at med en så stor og sterk teatergruppe og all dansen og musikken i tillegg, vil det bli helt fantastisk! Så her gjelder det å kjenne sin besøkelsestid J |
|
|
|
