|
Erfaringer fra Birkebeinerprøven 2007
Det er lenge siden det var en birkebeinerprøve før selve
Birkebeinerrennet. Men mange spreke tok skia fatt og gikk den tøffe
turen over fjellet. Blant dem var modige Anne Berit Bakke Strand (40).
Les hennes beretning fra årets birkebeinerprøve.
Anne Berit deler sine erfaringer fra
årets Birkebeinerprøve.
Anne Berit hadde ikke så bra grunnlag. Tiden før birkebeineren har vært
preget av virus, influensa og bihulebetennelse, som har rammet så mange
andre nordmenn. Dermed har hun fått trent lite. Men Prøven ville hun
prøve seg på, for å teste formen og utholdenheten.
Hun var litt skeptisk, for hun har tidligere ikke gått lenger enn til
Raufjellet, og var spent på hvordan løypene var videre innover. Anne
Berit har jobbet som ansvarlig for matstasjoner på Rena-siden i fem år,
og har vært arenaleder i Kulturhuset i to år, men nå hadde hun lyst til
å oppleve rennet fra deltagersiden.
Ikke så fristende å
gå
-Da jeg våknet lørdag morgen og så ut
vinduet hadde jeg mest lyst til å legge meg igjen, sier Anne Berit. Men
opp måtte hun, for hun og ei venninne hadde avtalt å gå over sammen.
Været var grått med tåke og sludd. Oppe ved bagasjeinnleveringa begynte
det å lave ned digre bløte snøfiller, og det å gå på ski fristet ikke
særlig mye.
Hun startet fra Skramstadsætra, for hun har gått etappen fra Start til
Skramstadsætra så mange ganger, at den droppet hun. Hun smurte med noe
som viste seg å være gangbart, og hadde en grei gli og ikke minst feste
over Dølfjellet.
Oppe ved Dambua tok hun og venninnen ei lita pause på 5 minutter. Mange
andre stoppet også og de utvekslet litt smøretips og andre
birkebeinerting.
-Det var trått og tungt fra Dambua til Raufjellet og været endret seg
ikke. Jeg som gledet meg til storslått utsikt over vestfjella måtte bare
nøye meg med å se etter neste løypestolpe, sikten var elendig! beskriver
Anne Berit.
På
Raufjellet tok de seg en liten drikkerast, og været og formen ble bedre.
Da var det bare å renne nedover til Nysætra! -Det er ei vakker
setergrend som det sikkert er verdt å stoppe ved – men det hadde ikke vi
tid til i dag, sier hun.
- Etappen fra
Raufjellet til Kvarstaddammen var rene sjarmøretappen!
Men så kom ”sjarmøretappen” og den var
fra Raufjellet til Kvarstaddammen. -Skiene gled godt, og det var bare
nedover! På Kvarstaddammen spiste de matpakke og drakk godt. De hørte at
Midtfjellet var en skikkelig bøyg, og de smurte på litt blå ekstra, som
en forbipasserende tipset om. Men det skulle de aldri ha gjort! Løypene
var temmelig dårlige, for de hadde blitt kjørt opp natten før. – Det var
glatt og klabbete, forteller Anne Berit. Skiene hadde digre kaker med is
under seg, og hun måtte skrape av og legge på ny smørning.
Anne Berit forteller beskrivende:
- At Midtfjellet er en bøyg for mange, det forstår jeg godt. Jeg følte
meg tom og måtte flere ganger stoppe for å drikke eller spise sjokolade.
Bakkene virket uendelige og det begynte å minke på kreftene. Vi hadde
tenkte å bruke dagen og turen til å skravle og flire – men det var et
taust tospann som nærmet seg Sjusjøen.
Turen fra Midtfjellet til Sjusjøen var uendelig lang og flat. Og siden
været og sikten var dårlig, fikk vi ikke noe inntrykk av hvor vakkert
det kan være der. Men det vi erfarte var at Sjusjøen-området er DIGERT!
Vi passerte flere Sjusjøen-skilt som lovte oss at det ikke var langt
igjen, men det trodde vi ikke noe på til slutt. Aldri har 500 meter vært
så langt – og da vi endelig kom frem til matstasjonen, var jeg ikke
langt unna å spørre etter løypesoper. Jeg var kjempesliten og hadde
veldig vondt i føttene og hoftene.
Anne Berit visste om de bratte nedoverbakken fra Sjusjøen til
Lillehammer, og hun gruet seg fælt. Men det viste seg å være
overdrevet, bakken var ikke SÅ bratte, men for en som var sliten, var
den utfordrene. Det var slitsomt å ploge, og hun forteller at det var
den kjedligste etappen på hele turen. - Det var lite å se på langs
løypa, bare skog og atter skog. Dessuten var det langt, flatt og glatt
frem til mål, sier Anne Berit.
Da
hun så stadionet på Lillehammer, fikk hun et bittelite puff av nye
krefter, og smilte seg frem til mål. Hun var veldig glad for å ha klart
turen, det enste som skuffet henne var at det var litt lite jubelbrus og
at ikke var noen målstrek som hun kunne passere – med armene hevet.
Så
kommer 1000 kroners-spørsmålet:
Var Birkebeinerprøven
velarrangert synes du?
-Både ja og
nei. Birkebeinerprøven er et etterlengtet arrangement for mange, og jeg
mener det absolutt har livets rett og kan utvikles videre. Det som var
bra var organisering med sekkeinnlevering og registrering ved start,
løypene fra Rena til Kvarstaddammen var flotte, og selv om matstasjonene
var spartanske, var de greie nok.
Det som jeg kan kritisere er løypene fra Kvarstaddammen til Midtfjellet,
de var dårlige. Det ene sporet måtte vi brøyte selv, og siden det var
flere som gikk på ski enn oss den dagen, møtte vi mange som kom i
motsatt retning og brukte det andre ledige sporet, sier Anne Berit Bakke
Strand.
-
Fra Sjusjøen var det dessuten dårlig merket, slik at mange gikk feil i
det enorme løypenettet. Anne Berit var også skuffet over fasilitetene i
Håkonshall, og selv om det ikke var SÅ mange jenter som gikk over, var
det ganske kaldt vann i dusjen. - Jeg savnet også et sted der man kunne
få kjøpt noe enkel mat, sier hun.
Til slutt var det litt uklart mht busstransport hjem. Både å finne frem
til riktig holdeplass – og om den kom eller ikke. Men da den endelig kom
– så var det ikke noe å si på farten som bussjåføren holdt! Hun var
fremme på Rena på rekordtid og hun gledet seg veldig til å komme hjem
til god biff og rødvin.
-Summa summarum så er Birkebeinerprøven et arrangement jeg kunne tenke
meg å delta i flere ganger, og jeg anbefaler absolutt alle å ta turen
over. Det har i alle fall fått meg til å se på alle som går
Birkebeinerrennet med nye øyne– for det å gå Birkebeinerrennet på 4-5
timer står det respekt av!, sier hun.
Selv brukte jeg 6 timer over, legger hun til.
|
