I forbindelse med VM i terrengsykling er den vanlige Birkebeiner-løypa forlenget for eliteklassen og VM-deltakerne, med en sløyfe ved Rena og en ved Lillehammer. Birken.no sine 2 utsendte medarbeidere tok utfordringen og testet VM-sløyfa i Åmot.

Litt fra VM-trasèen.

Smalere og smalere
De som er med i VM maraton, altså hele eliteklassen, sykler den vanlige Birkebeinerløypa opp mot Skramstadsætra. I Grinihagen er det skiltet til høyre, inn på en grusvei, for de som er i eliteklassen.

Videre går løypa på grusvei, til du igjen kommer til et kryss du skal til høyre. Denne veien ligner mer på en kjerrevei enn en bil vei. Stein og røtter, men god nok å sykle på. Stien fører videre inn skogen og stein i løypa forekommer oftere og oftere. I et kryss i skogen som vi selvfølgelig tror vi skal ta til venstre i, på den breieste veien, tar vi feil.

VM-løypa fører oss nå inn på en smal skogssti som det ikke er mulig å sykle mer enn en i bredden.  Vi undrer oss på hvordan det skal gå når hele eliteklassen skal inn her.

Etter en stund på denne stien krysser stien elva/bekken Skynna. Og her er det foreløpig ikke noen bro over. Derfor blir det av med sokker og sykkel sko og bærer syklene over. Dette viser seg og være en litt klønete metode for fem minutter etter at vi har satt i gang med sykkelbæring kommer to andre ryttere som bare vasser rett over. Etter elva fortsetter løypa på skogsstier og kjerreveier. Det er et godt syn og endelig å se en bred grus vei igjen.

PS – Forsvaret har nå lagt bro over Skynna, så syklistene blir ikke våte på bena når de skal krysse Skynna.

Før brua ble bygd..

..og etter

Opp, opp og enda mer opp
Grusveien vi nå har kommet ut på er veien opp til Digeråsen alpinsenter. Denne veien er bratt og ikke minst lang. Det føltes deilig å endelig komme opp på toppen.

Bratt opp mot Digeråsen.

Merkene fører oss videre ned mot heisboden på alpinsenteret. Her er det vått og vanskelig og sykle, men det er heldigvis ikke lenge før vi kommer inn på en ny grusvei. Her går det selvfølgelig også oppover. Etter vært, til vår store lettelse, tar løypa nå til venstre og her er det utfor. Men selvfølgelig varer jo ikke dette evig, i en 180 graders sving går det igjen oppover. Nå blir det mye av og på med skogsstier.

Bære sykkelen?
Men på tross av elve-kryssing og bratte bakker, kommer vi nå til det verste partiet i hele sløyfa (etter vår mening). Vi merker etter hvert at det blir mer og mer steinete og vanskeligere terreng. Til slutt måtte vi begynne å trille syklene og til slutt bære dem. Endelig etter nesten en kilometer med sykkelbæring, kom vi ut på et mer åpent område og nå merket vi at vi nærmet oss Skramstadsætra på grunn av alle hyttene som kom fram. Men den gleden var kortvarig for vi sto nå i et myrområde. Men etter et kvarters tid var vi over. Nå var vi kommet inn på det som er birkebeinerløypa om vinteren.  

Kubarrikade
Skiløpa fulgte vi resten av turen opp til Skramstadsætra, men halvveis framme møtte vi på en flokk med kuer som ikke virket vennlige. Førstemann kom seg gjennom kuene uten problemer, men da han passerte fant kuene ut at veien var fin å ligge på. Så dermed måtte andremann ta med seg sykkelen sin og gå inn i skogen på siden og prøve å gå rundt dem, men i skogkanten stod det en småsint okse og glodde. Så andremann måtte lenger inn i skogen og over en bekk før han var forbi.

Resten av turen gikk helt greit med bare noen få oppoverbakker og litt steiner. Og så var vi endelig framme på ”sætra”. Blide og fornøyde med oss selv tok vi en kort pause før vi startet på hjemturen som besto av nedoverbakke etter nedoverbakke. Vi var noe glade for at vi ikke skulle helt til Lillehammer. Den ekstra sløyfa var på 1,5 mil.

| Forside | Redaksjonen | Historie | Ritt-info | Før start | Årets ritt |
| Multimedia | Lokalstoff | Resultater | Annonsere? | E-post |